Hva er egentlig en opplyst tilstand?

Norsk artikel af Jonny Skjærvold

Interessen for opplysning har i de senere år blitt stadig økende, og stadig flere snakker om det. Det ser også ut som at stadig flere opplyste dukker opp med kurstilbud både her hjemme og i andre deler av verden. Men er de egentlig opplyst, og hva mener vi egentlig med opplysning?

Selv har jeg deltatt på flere ulike kurs holdt av opplyste mestere både fra Norge og andre land. Noen liker å arbeide mest i det skjulte, hvor de selv velger sine elever, mens andre annonserer sine kurs. Noen hevder til og med at de kan gi opplysning til andre. Selv har jeg deltatt på et slikt kurs i India, nærmere bestemt i Golden City, to og en halv times kjøretur fra Madras. Dette stedet ble ledet av Amma og Bagavan som selv sier at de er Gud. De driver flere ashram i India og holder på å bygge et gigantisk tempel i Golden City. Et tempel som skal bygges av hvit marmor av ypperste kvalitet, noe rødt og utsmykkes med masse gull. Det blir nok et meget vakkert tempel når det står ferdig, men det skal også finansieres. For å finansiere det hele arrangerer de kontinuerlig kurs hvor mennesker fra hele verden kan komme for å bli opplyst. Men er det egentlig mulig å kjøpe opplysning?

I følge Bagavan så kan man det. Han sier at opplysning må gis til mennesker, og at det ikke er noe man kan nå på egen hånd. ”Hadde vi kunnet nå opplysning på egen hånd så burde menneskeheten ha vært der nå,” sier han. Selv hevder han at han ble født opplyst og at han har brukt mye tid på å forstå menneskesinnet, noe han selv hevdet å ikke ha. Han sier også at han følte stor glede den dagen han forsto hvordan han kunne opplyse andre, noe han har brukt mye tid på i følge ham selv.

Dette strider i mot alt jeg har trodd om opplysning. Det strider også i mot hva Lama Fu Re har lært meg. Han er Lama innen diamant buddhismen, men bedre kjent som Shen Hongxun, eller bare Dr. Shen. Han er utdannet lege både innen vestlig og kinesisk medisin og holder en rekke kurs i Belgia, Nederland og Storbritannia. På kursene lærer han folk å helbrede både seg selv og andre ved bruk av stemmen, meditasjon, og spontane bevegelser. Han var også i Norge i midten av juni hvor han holdt et kurs i Sound Daoyin. Der lærte vi blant annet å korrigere ryggvirvler og forbedre fordøyelsen bare ved å bruke stemmen på riktig måte. Han er blant annet grunnlegger av Buqi Institute i Belgia og Shen Hongxun College i Storbritannia. Han har også holdt to utdannelser i Buqi her i Norge, men slutter dessverre å undervise selv i 2007.

Fra Dr. Shen var 12 år gammel, (nå 66), gikk han i lære hos Lama Fa Hay, som nådde opplysning da han var 16 år gammel. Han nådde sin opplysning ved at han satt og slo takten mot en tre-fisk i tempelet slik at de andre munkene ikke skulle sovne. En jobb som gikk på rundgang mellom munkene, men denne dagen var det Lama Fa Hay som slo takten, og plutselig falt han selv i søvn og slo hodet mot tre-fisken. Da han våknet var han opplyst. Han hadde studert de tibetanske skriftene, men nå husket han plutselig alle de kinesiske skriftene som han hadde studert i sitt forrige liv. Han kjente også igjen flere av personene rundt seg fra tidligere liv, hvor han også da hadde hatt kontakt med dem. Han husket blant annet Dr. Shen som en general som hadde utmerket seg på en slik måte, i sitt forrige liv, at han bestemte seg for å oppgradere ham til Lama og gav ham navnet Lama Fu Re. Lama Fa Hay ble blant annet meget berømt for sine helbredende akupunktur-nåler. Han hadde rundt hundre pasienter om dagen og gav dem behandling ved at han kastet sine nåler på pasientene når de satt i en sirkel rundt ham. Han kunne også en rekke andre kunster som for eksempel å øke sin kraft slik at ingen kunne nå ham, og å flytte folk uten å berøre dem fysisk. Det siste er en kunst som også Dr. Shen kan, noe han ofte har vist ved de mest videregående kursene.

I følge Dr. Shen så er opplysning det som skjedde med Lama Fa Hay. Noe som også minner oss om den meget berømte oppvåkningen til den indiske prinsen Siddhartha Gotamaca, (Buddha), under et fikentre for over 2500 år siden.

Selv om det slett ikke er så vanlig at mennesker får en oppvåkning slik som Lama Fa Hay, så er de buddhistiske skriftene fullspekket med lignende historier. Men hva er egentlig en opplyst tilstand? Er det å huske sine tidligere liv slik at man kan nyttegjøre seg all tidligere ervervet kunnskap?

Da jeg var i India lærte jeg at opplysning kunne oppleves forskjellig. De fleste ville føle en glede samme hva som hendte, andre ville få en sterk følelse av frihet, mens noen ville få en opplevelse av at de selv var Gud. Det å huske sine tidligere liv slik at vi kan nyttegjøre oss tidligere ervervet kunnskap ble det ikke lagt vekt på i noen av de 21 dagene jeg tilbrakte der. Derimot snakket de om det å føle enhetstilstanden med alle mennesker og alt levende som den høyeste grad av opplysning. De snakket om opplysning som en tilstand i nuet, det å oppleve kjærlighet og glede samme hva som hender, og det å føle seg i ett med alt og alle. Har buddhistene og hinduistene forskjellig syn på opplysning?

Mye kan tyde på at de har det. Mens buddhistene ser på opplysning som en oppvåkning slik at de kan huske sine tidligere liv, så ser hinduistene på opplysning som en tilstand i nuet hvor de kan føle glede og kjærlighet samme hva som hender og det å føle seg i ett med alt og alle.

Jeg føler også for å nevne en tredje måte å ha sin opplysning på. Det var hos en mann jeg traff for første gang den 9. juni 1999, bare 4 dager etter at jeg hadde flyttet fra min samboer. Hun hadde lagt tarotkort for meg kvelden før jeg flyttet, og så ved hjelp av kortene sine at jeg ville møte en meget vis og kunnskapsrik mann, og det gjorde jeg. Han er norsk og er en av dem som selv velger sine elever, men av hensyn til at han selv liker å operere mer i det skjulte så velger jeg og ikke offentliggjøre hans navn.

Jeg husker at han strålte som en sol når jeg kom til hytta hvor han holdt kurs. Et sted som da lå like i nærheten hvor han verken har vært før eller siden. Da jeg møtte ham sa han at han kjente meg igjen. Han husket meg fra et liv hvor vi hadde vært brødre. Han fortalte at vi hadde vært indianere og hadde foreldre fra to forskjellige stammer, og at vår far var høvding, men han fortalte aldri mer om hvordan dette livet hadde vært, når det var osv. Han sa han hadde kalt meg hjem fordi han trengte meg til et viktig arbeid, men først måtte jeg gå i lære hos ham. Han hevdet også at han hadde evnen til å bare vite. Han sa han visste alt som hadde vært til alle tider, men også hva som kunne skje. ”Det er alltid flere muligheter,” sa han, ”men noen spor er sterkere en andre.” Han visste også hva andre kunne se, og av og til viste han seg frem i forskjellige utgaver. Den kvelden så jeg ham som en helt annen skikkelse med et lys av gull rundt seg, noe som av en eller annen grunn minnet meg om en romersk general. Han kunne også gjøre seg til forskjellige skikkelser for alle de tilstedeværende i rommet til samme tid, noe han av og til gjorde, og han visste alltid hvem som kunne se hva. Han pleide å spøke med at dette var mer moro enn å se på tv, noe alle med et bredt smil og et lite nikk raskt ble enige om. Han sa også at han hadde et syn hvor han så alt det verste som hendte i verden. Et syn han prøvde å skru av flere ganger, men han fikk det bare ikke til. Derfor drakk han ganske mye enkelte ganger bare for å få fri, i følge ham selv. Han fortalte at han fikk sin opplysning i 1986 hvor han var meget syk og ønsket å dø. Han fortalte videre at han bare overgav seg, men isteden for å dø så fikk han noen ekstraordinere syn og ble mirakuløst frisk. Som følge av dette fikk han sin direkte viten og han kunne huske sine tidligere liv. Opplysning var for ham det å bare kunne vite. ”Man skal vite,” sa han, ”tro er for tullinger og tjener aldri til noe.” Han hevdet at han visste alt og kunne alt etter at han fikk sin opplysning. ”Sannheten har sin egen klang,” sa han mange ganger.

Etter denne dagen hadde jeg ukentlig, men som oftest daglig kontakt med ham i 4 år hvor jeg lærte utrolig mye om arv, miljø, energiarbeid, kokkekunst, og mye annet. Han elsket å lage mat og kunne selvfølgelig briljere med en enorm kunnskap innenfor alle felter som følge av sin viten. Men jeg så også hans begjær etter kvinner, penger og makt. Han var på ingen måte fri fra sitt ego. Selv om han hadde et stort syn og en mektig kunnskap, så hadde han til min store forbauselse lite visdom. Det ble for meg klart igjennom ham at ydmykheten er visdommens tegn. For han var på ingen måte ydmyk. Dette forbauset meg lenge, jeg kunne bare ikke forstå at det å ha en direkte viten, noe jeg opplevde at han hadde, ikke var forenelig med visdom. Hva var det egentlig som manglet? Hvordan var det mulig å være bærer av en slik kunnskap og forståelse uten at det var forent med visdom? Var det bare jeg som tok feil, eller var han styrt av sitt eget begjær til tross for at han var allvitende?

Like etter jeg traff ham opplevde jeg ham som en varm og kjærlig mann med en usedvanlig evne til kunnskap og forståelse, og jeg følte meg beæret over få lære av hans kunnskap. Jeg kunne simpelt hen ikke få nok av hans enkle lærdom. Hans lære ble for meg det eneste som telte i mitt liv, men dette hadde sin bakside. Jeg ble i ordets rette forstand trollbundet av hans lære. Jeg gav ham all min tillitt og respekt, og følte at alt hva han sto for var det jeg selv ønsket å være. Jeg kunne gjort alt for denne mannen, men det hadde også sin bakside. Jeg fikk stadig mindre plass i mitt eget liv. Alle mine ord var hans, og i alle avgjørelser måtte jeg spørre ham som et orakel for å høre hans mening. Jeg kunne ikke se noen feil ved hans måte å være på, og var i aller høyeste grad trollbundet.

Senere ble det kjent at han var anklaget for utuktig omgang med en 12 år gammel jente, mens hennes mor hadde sittet og sett på, et forhold som skulle ha pågått over et visst tidsrom. Hennes mor hadde vært hans samboer, og det er ikke vanskelig å forstå at hun var minst like trollbundet som alle andre i hans omgangskrets. De fleste valgte faktisk å forsvare ham under rettsaken. Han nektet all skyld for sine tilhørere og forklarte at hun til tross for sin alder var både fruktbar og forelsket i ham. Etter min mening var hun like trollbundet som sin mor og hadde liten eller ingen motstanskraft. Om hun var tidlig utviklet og forelsket i ham har ikke noe med denne saken å gjøre. Saken er at både mor og datter var trollbundet av hans lærdom! Han var som en Gud for dem. Han sa også senere at han var Gud, og jeg husker at han forlangte av en kvinne at hun skulle si at han var Gud. Heldigvis gjorde hun aldri det, hun sa bare at hun slettes ikke kunne se ham som noen Gud, og at han ikke var noen Gud for henne.

Det at man kan huske sine tidligere liv og briljere med en enorm kunnskap betyr slett ikke at man er et bedre menneske på alle måter. Tvert i mot ser det ut til at det da er enda lettere å overgå sine grenser, spesielt når man ikke eier selvbeherskelse og ikke forstår at man må styre sine lyster. Det er svært lett å missbruke en åndelig lærerrolle for å få tilfredstilt sine lyster!

På mange måter kan vi si at denne mannen kvalifiserte til benevnelsen opplyst, men på andre måter hadde han en adferd som vi verken forventer eller ønsker at opplyste mennesker skal ha. Er adferd og forventninger avgjørende i forhold til om vi ser på mennesker som opplyst? Og hva er det egentlig som gjør at vi ser på enkelte som opplyst og andre ikke?

I juni i år var jeg på et kurs på Risøya utenfor Tvedestrand med Sri Vast, en opplyst mester fra India, som også har et eget ashram to og en halv times kjøretur fra Madras men i en annen retning enn Golden City. Hans ashram ligger like utenfor Auroville, verdens største økolandsby. ”Dere er alle opplyst,” sier han, ”dere har bare glemt det.” Han sier også at man ikke kan kjøpe opplysning siden alle allerede er opplyst. Men med unntak av disse to utsagnene så var hans lære nesten identisk med det jeg lærte i Golden City. Det var helt tydelig både hos Bagavan og Sri Vast at de begge hadde bygget sin lære på Ramanas lære.

Ramana, (1879-1950), blir regnet som Indias største vismann i moderne tid. Han har blant annet skrevet boken: ”Who am I,” som er utgitt i en rekke forskjellige versjoner. Det finnes også en dansk oversettelse: ”Hvem er jeg.” Det er nesten umulig å snakke om opplysning uten å nevne denne mannen som brukte store deler av sitt liv til meditasjon helt for seg selv. Han brukte også mye tid på å søke innover i seg selv for å se hvem han egentlig var. Han så at han verken var kroppen sin, tankene sine eller sine følelser. ”Han var bare selvet sitt,” sa han. ”Selvet er vår innerste kjerne, det er Gudskraften i oss alle,” sa han, ”og det har sitt sete i vårt hjerte.”

Ramanas ord er kanskje det beste bevis på at vi alle er opplyst, men at vi bare har glemt det. Vi trenger bare å innse at vi bare er selvet vårt, for i selvet er vi jo alle Gud, i følg Ramana. Hvis vi tenker oss at vi bare er selvet vårt, da er verken tankene våre, følelsene våre eller kroppen vår vår. Ingen ting er vårt, bare selvet vårt. Vi er ikke engang vårt eget kjønn. Dette grenser kanskje til det uforståelige. Men tenk om vi hadde hatt en verden der ingen hadde identifisert seg med noe annet en selvet sitt. Hvor annerledes hadde ikke verden vært da? Hvem hadde brydd seg om hvordan de tar seg ut i forhold til andre, eller om hva andre sier om dem? Hvor mye uenighet hadde det vært? Hvor mye sorg, sjalusi, hat, osv. Vi hadde simpelt hen droppet alle rollemønstre og bare vært oss selv. Hvis ikke det er å leve i en opplyst tilstand så vet ikke jeg!

Men hva er egentlig selvet vårt? Det kunne vært nærliggende å tro at selvet er motpolen til vårt ego, men jeg ser det slett ikke på denne måten. Det er det selvoppofrelsen som er, det å sette seg selv fullstendig til side for å hjelpe alle andre. Selvet er selve kjernen, og har som oppgave å ta vare på seg selv. Alle mennesker må ta vare på seg selv, og det er det selvet som sørger for. Alle har vi nok følt en stemme inne i oss som vi liker å kalle intuisjon, det er selvets stemme. Selvet er Guds stemme i oss alle og balansen mellom alle forhold.

Jeg har møtt tre mennesker i mitt liv som selv sier at de er Gud, og de har alle en ting til felles. De lider ikke av mangel på selvtillitt, og burde kanskje hatt litt bedre bakke kontakt. Jeg har selv sett hvor lett det er å bli avhengig av slike mennesker, men jeg har lært det en gang for alle. Når jeg var i Golden City så så jeg ikke på Amma og Bagavan som noe større enn noen andre. ”De er også mennesker av den samme jord,” tenkte jeg. Selv hevdet de at de var Avatarer, født til jorden med en bestemt livsoppgave. Er vi ikke alle det? Er ikke det det samme som å finne sin egen kraft?

Om kursdeltagerne sa Bagavan: ”You are a big zero. You are just a septic tank.” Hvem er denne mannen? Er hans livsoppgave å tråkke på andre for å holde liv i kastesystemet, og å spre det videre til resten av verden slik at han selv får bygget sitt Golden Temple? Eller er disse ordene et middel for å opplyse mennesker slik han selv hevder?

Når jeg kom til Golden City så var den første tanken som datt ned i hodet på meg: ”Her bor det en mann som vil bygge det romerske riket opp igjen.” Noe som også Bagavan fikk behov for å kommentere, for husk nå at tankene ikke er våre. Han sa plutselig, uten at han hadde behøvd å gjøre det, at det romerske riket også var bygget på spirituelle verdier i sin begynnelse. Han sa også at han hadde brukt boken 'The spiritual teachings of Marcus Aurelius', som grunnlag for sin lære. Den finnes også en Norsk oversettelse, men da heter den 'Til meg selv'. Marcus Aurelius, (121-180 e. kr.), skrev aldri noen bok med tanke om at den skulle utgis. Han skrev bare noen enkle ord til seg selv mens han filosoferte, som ble samlet og utgitt etter hans død, derfor denne tittelen.

Marcus Aurelius var romersk keiser fra Pius død 7. mars 161 til sin død 17. mars 180. Han ønsket aldri å bli keiser, men ble adoptert av keiser Pius etter ønske fra keiser Hadrian. Hadrian hadde lagt merke til hans ærlighet fra han var 6 år gammel. Han kalte ham alltid, 'Verissimus', den ærligste. Marcus brukte mye tid på å filosofere i sitt indre, både for å finne ut hvem han var, hvordan han virket for sitt folk og hvordan han skulle handle. På mange måter kan vi si at han og Ramana hadde mye til felles. Men Marcus skulle jo styre et stort rike, (fra Storbritannia i nord (Hadrians mur), Irak i øst og Sahara i sør), som omhandlet en firedel av verdens befolkning, et land som hadde nådd sitt høydepunkt og ofte ble ført i krig. Omstendighetene rundt disse to mennene var selvfølgelig svært forskjellig. Da han døde sa hans folk at de bare hadde fått ham som lån fra Gudene, og at de da hadde tatt ham tilbake. Han sa aldri selv at han var gud, og jeg er sikker på at om noen hadde kalt ham for Gud mens han levde, så ville han gjort alt han kunne for å dysse det hele ned. Han ville aldri ha sakt at han var Gud slik som Bagavan.

Marcus Aurelius ønsket frihet for sitt folk, men hos Bagavan så jeg mennesker som lot seg trollbinde av hans makt, rikdom og lære. Jeg så alt hva jeg selv tidligere hadde opplevd, men det best var at jeg så deres svake sider, for det er igjennom dem vi mennesker har mulighet for å finne tilbake til troen på oss selv. Ved å se og innrømme i våre hjerter vil vi finne veien tilbake til vår kjerne. Avhengighet har aldri ført til noe, og jeg kan bare ikke forstå at opplyste mestere vil skape avhengighet. Men jeg har sett avhengigheten hos de nærmeste disiplene til både Bagavan, Sri Vast og min tidligere læremester. Jeg har også sett avhengigheten hos de fleste av deres kursdeltagere. Hvorfor gjør de ikke noe for å skape frihet? Er de avhengige av andres oppmerksomhet? Guder er som kjent avhengig av at noen tror på dem!

Amma har jeg ikke nevnt stort, men det av den enke grunn at hun aldri sa noe. Hun er Bagavans kone og skulle være en Avatar for kjærlighet. Jeg så henne bare som en sur dame. Men jeg så også hvordan indiske menn og kvinner ofret penger til henne i håp om at hun kunne hjelpe dem. Hvordan kan en Gud av kjærlighet se sur ut og kreve penger av de fattige? Hvem var det egentlig som hjalp hvem? Gjorde hun virkelig noe for å hjelpe dem?

Jeg har både sett og opplevd hvordan troen på og tillitten til en mester kan frata folks egen selvstendighet. Det er ikke å gi opplysning men virker snarere mot sin hensikt. Fremtidens lærere må lære å gi frihet isteden for avhengighet. Først da vil mennesker begynne å våkne!

Nå er det tid for at vi alle begynner å stole på oss selv! Vi har alle alt i oss, og ingen er mer Gud enn andre! Det har heller aldri vært slik, selv om alle religionene, og mang en åndelig lærer har gjort svært mye for å overbevise oss om noe annet. Det er bare slik at noen har våknet før de andre. Noen sover mens andre er våkne, det er det hele. Det er bare et spørsmål om tid før vi når høylys dag slik at alle våkner, og forblir lys våkne! For vi beveger oss nå inn i en ny tid fra det ubeviste til det beviste. Noe som vil føre til en lik opplysning for alle både på det menneskelige og det universelle plan.

Dette høres nok ut som en drømmetilværelse for hver og en av oss. Men vi må også være det bevisst at det ikke alltid er like gøy å våkne opp for hva er det vi våkner opp til? Kan vi leve med den viten som ligger i en opplyst tilstand når vi begynner å se ut over våre illusjoner? Og er vi villig til å gi slipp på våre illusjoner for å leve i en opplyst tilstand? Vi har ikke gjort det til nå da, men vi har alle nå mer enn noen sinne mulighet til å utvikle oss. Og vi er alle på forandringens vei fra hodet til hjerte, fra det ubevisste til det beviste, og fra en uopplyst tilværelse til en opplyst tilstand. Dette er alle menneskers vei fra menneskelig væren til guddommelig væren! Og det skjer nå bare vi tørr å stole på oss selv og å lytte til våre hjerter!

Jonny Skjærvold - Mobil +47 950 20 611
jonnyskj@yahoo.no